Jeg satt på Nesoddbåten i dag og tok meg selv (for første gang på lenge) i å stirre mot horisonten. For en fin følelse. Det var som om både øynene og hodet trengte den pausen. Den avstanden.
For alt er så nært i dag. Nært i sted og nært i tid. Mobilen, Maccen, nyhetene, kravene, menneskene, verden. Dagens leveranser og morgendagens møter. 68 uleste meldinger, hente fra Speidermøte og stille på foreldremøte, siste tweet fra Trump og siste respons fra Nord Korea. Aksjekursen for ett minutt siden og været den neste timen. Nært. Mye.
Horisonten er enklere. Fjern og bølgende. Like full av detaljer som omgivelsene jeg befinner meg i men, likevel, forenklet av avstand. Jeg ser den rare, runde radaren (eller hva det er) øst for Oslo. I horisonten ser den ut som en golfball for troll, og jeg tenker på at dit har jeg alltid hatt lyst til å dra. Bare for å se hva det egentlig er og hvor stor den egentlig er. Men så har jeg glemt det i neste øyeblikk.
Så tenker jeg på de få, men viktige målene jeg har satt for meg selv. De ser også enkle og klare ut på avstand. Frem i tid. Der er det. I den retningen. Omtrent så langt. Hva må jeg gjøre for å komme tid? Hva forventer jeg meg når jeg når dit? Tanker uforstyrret av nære hendelser og andres meninger. Mål i horisonten.
Ved å ha disse målene går man med tryggere kurs gjennom landskapet av forstyrrelser og overraskelser. De sveiper man til side som kratt og buskas på vei gjennom skogen. Men uten målet blir det bare kratt og busker man forholder seg til. Stier og veivalg som avgjøres av siste hendelse, hindring eller fristelse. En overskrift, en fix ide, en venn som trekker deg en vei og et ansvar som trekker en annen vei. Buskas.
Som gründer av BRIGHT, og nå som gründer av nye prosjekter har det alltid startet med en horisont. Et mål, langt der borte, og en lykkelig uvisshet om hindringene som garantert vil komme. Men det holder ikke å finne et punkt i horisonten når man starter, for så å bli borte i oppgaver, e-poster, arrangementer og forførende likes. Man må karre seg opp fra krattskogen av og til, ta en pause og fokusere på målet igjen. Kanskje en hel dag eller to for å finne den roen det krever å velge vei og prioritere sine kamper og distraksjoner på veien videre.
Selv har jeg vært for dårlig til å se mot horisonten i det siste, så dette lille øyeblikket på Nesoddbåten var en betimelig påminnelse. Når så du mot horisonten sist – og er du på vei dit du vil?
Comments